Post publication peer review

Forskar og evolusjonsbiolog Jerry Coyne har eit innlegg på sin blogg 'Why Evolution is True' om ein mykje omtalt Science-artikkel. Kort fortalt konkluderer forfattarane (Wolf-Simon et al.) med at bakteriar frå ekstreme tilhøve i Mono Lake, California, kan erstatte fosfor med arsen.

Artikkelen har ei temmeleg interessant historie, relevant for oss som jobbar på bibliotek av heilt andre grunnar enn innhald og (eventuelle) funn:

1. Den har passert fagfellevurdering i Science (akseptert 8. november 2010)
2. Den blei storstilt lansert (temmeleg hypa) i ei pressemelding frå NASA (som finansierte prosjektet) datert 29. november. Ein pressekonferanse fann stad på den datoen artikkelen blei publisert online, 2. desember 2010
   
3. Kritikken har vore omfattande og massiv, ikkje minst i den vitskaplege delen av blogosfæren (oversikt over utviklinga i bloggpost på 'Not Exactly Rocket Science')
   
4. Science har gått til det uvanlege steg å utsetje endeleg trykketidspunkt til 3. juni (mao 6 mnd etter online-publisering) , slik at artikkelen publiserast SAMAN med kritiske (hovudsakleg metodiske) tilsvar.

Coyne set dette i samanheng med det som kallast 'Post publication peer review'. Prinsippet er ikkje nytt: den faglege diskusjonen held fram etter publisering. I ein relativt ny artikkel om effektiv lesing peikar forfattarane nettop på dette: At fagfellevurderinga og den kritiske diskusjonen avheng av den einskilde lesar:

Advice 6: Peer review continues with your reading
Even though the editors and reviewers of a journal will have tried hard to assess the work they present, pre-publication peer review is not infallible. In fact, the real peer review occurs only after publication.

Erren et al. 2009

Spørsmålet er kva som skjer før publisering. PLoS-tidsskrifta har tidlegare vore gjenstand for kritikk når det gjeld fagfellevurdering - med påstandar om at denne ikkje held same høge kvalitet som i andre, tilsvarande tidsskrift. Men PLoS har hatt ein ganske open politikk, der dei tidlegare oppga på sine sider kor mange refereear som i gjennomsnitt var inne i vurderinga av ein artikkel (gjennomsnitt i underkant av to per artikkel, sist eg sjekka). Denne opplysninga ser ut til å ha blitt borte. PLoS opnar og for ei temmeleg direkte tilbakemelding av einkvar artikkel, gjennom å gi 'metrics' (nedlastingsstatistikk, siteringsstatistikk etc) for kvar artikkel, 'related content' (dvs. søk på lelaterte artiklar i Google Scholar & PubMed, samt tilbaketråkk frå bloggar) og 'Comments', dvs kommentarar direkte på PLoS-sida. Eit eksempel på korleis dette kan fungere, er å finne for Ida-artikkelen til Jørn Hurum og hans medforfattarar, ein artikkel med klare parallellar til arsen-artikkelen. I prinsipp opnar PLoS slik for ei utvida og kontinuerleg fagfellevurdering. -Saman med alt av nye analyser, nye funn nye ekperiment som publiserast over tid og i andre kanalar, som meir eller mindre direkte tilsvar.

I andre tidsskrift kan prosessen vere mindre gjennomsiktig. På konferansen Creating Knowledge VI (sist haust) ga likevel professor Mittelmark ved HEMIL-senteret eit inblikk i publisering frå ein editors vinkel, og presenterte eit bilete av fagfellevurdering i krise. Det er rett og slett vanskeleg å få etablerte, erfarne forskarar til å ta på seg slike oppdrag. I større og større grad utførast jobben av yngre, ikkje så erfarne og beleste forskarar. Følgjeleg er opp mot halvparten av vurderingane for dårlege til at dei kan brukast. I nokon grad kuttast det i talet på fagfellar. Mittelmark nemner at han før kunne rekne med å sende ut tre brev og med det sikre tre fagfellar. No kan ein spørje 6-10 potensielle fagfellar, og likevel ikkje rekruttere meir enn 1-2.
(Mittelmark sin presentasjon skulle ligge på http://blip.tv/creating-knowledge-vi, men er for tida utilgjengeleg. UB-brukarar kan sjå innlegget på P:\Felles\VIDEO - Mittelmark)

Eit skifte frå vurdering før publisering til vurdering etter publisering representerer slik sett ei grunnleggjande endring i heile publiseringsstrukturen. Dette er ei utvikling det viktig at vi som underviser informasjonskompetanse, særleg for PhD-kandidatar, held auge med!

Felisa Wolfe-Simon et al., “A Bacterium That Can Grow by Using Arsenic Instead of Phosphorus,” Science 332, no. 6034 (June 3, 2011): 1163 -1166.

TC Erren, P. Cullen, and M Erren, “How to surf today’s information tsunami: On the craft of effective reading,” Medical hypotheses 73, no. 3 (2009): 278–279.

Firefox & RSS-feeds

På heimemaskinen har eg lasta ned Firefox 4. Reint bortsett frå at layouten var endra til alt det eg ikkje likar ved IE, så la eg kjapt merke til ein ting: Den kjekke vesle RSS-knappen til høgre i adressefeltet var blitt borte. Sukk. Litt gugling ga meg ei forklaring på kva eg skulle gjere i staden (velje Bookmark-menyen og derfrå 'Subscribe to this page', to klikk i staden for eitt), og ei forklaring på kvifor den blei borte (berre 3 % av brukarane nytar knappen). På den andre sida, det er tunge brukarar.

Personleg synest eg det var sært å droppe knappen. Eg meinar, hertillands køyrer vi rundt i bilar der speedometeret (og kapasiteten) får til over 200 km/t, det doble av tilletne fartsgrenser. Om det no nokon skulle sjå det som eit generelt prinsipp å fjerne funksjonalitet dei fleste ikkje kan, treng eller vil bruke....

Jaja, då gjenstår det berre å endre eit par slides til workshop ;-)

Vitskapskompetanse?

På biblioteket snakkar vi framleis om informasjons-kompetanse (Information Literacy, premie til den som gidd lese heile Wikipedia-artikkelen). I dei vitskaplege miljøa snakkast det i staden om Scientific Literacy, definert i Wikipedia som

the knowledge and understanding of scientific concepts and processes required for personal decision making, participation in civic and cultural affairs, and economic productivity

Temaet var oppe på det årlege møtet til amerikanske vitskaplege forfattarar (National Association of Science Writers), rapportert i EcoTone, bloggen til den amerikanske økolog-foreininga. Blant spørsmål som blei tatt opp var:

Should it be measured as an understanding of the scientific method or as in interest in research results? Should we focus on the public’s knowledge of specific topics, or is it more important to gauge public appetite for science in general?

Som universitetsbibliotek er vi i øyeblikket kanskje mest opptatt av å vere ein kunnskapsmessig omfordelingssentral. Vi har òg ei anna viktig rolle, jf vår strategiske plan:

Biblioteket skal videre bidra til folkeopplysning, en demokratisk samfunnsutvikling og videre- og etterutdanning ved å stille mest mulig av sine ressurser til disposisjon for allmennheten.

Og her er det, mellom englar og snåsamenn, at kunnskapen blant ålmenta om vitskap og vitskaplege metodar burde vere av interesse, òg for oss som skyflar informasjon. Men medan under halvparten av amerikanarar ifølgje denne bloggposten kan namngi ein einaste vitskapleg rollemodell, kan universiteta sin rolle vere å utstyre den enkelte med ei verktykasse til bruk for å forstå vitskapleg nytt. Når fleire får ei college-utdanning, vil fleire få høve til å møte og tolke vitskap. Iflg ein artikkel sitert i bloggposten har i USA andelen med grunnleggjande vitskapsforståing auka frå 10% til 30%. Det burde gi håp ;-)

Sånn utover det er det interessant å merke seg at deira ordskyer like gjerne kunne vore laga for biblioteksamanheng, manglar berre ein STOR 'databases'!

Nytt realfagsbibliotek - i Oslo

I vår andelause venting på nytt realfagsbibliotek her i byen, kan det vere spennande å kikke på kva som skjer påden andre sida av Hardangervidda. UBtinget har i dag ein presentasjon av det nye realfagsbiblioteket ved UiO. Ta ein kikk!

Sjølv har eg vore så heldig å få ei grundig omvisning av prosjektleiar, eg har fått kikka på teikningar og fått det heile forklart. Veldig spennande tenking, synest eg. Og der borte kortar dei ned ventetida med å sette i gang nettoverførte arrangement, med Bill Bryson (som eg fekk sett laiv-overført) og Marcus de Sautoy (som eg ikkje har sett). Kanskje DET kunne vere noko for oss?

Bibliometrisk troverdighet i klimaforskningen

Hvem publiserer hyppigst og hvem blir sitert hyppigst i klimaforskningen?

Anderegg, W. R. L., Prall, J. W., Harold, J., & Schneider, S. H. (2010). Expert credibility in climate change. Proceedings of the National Academy of Sciences. http://www.pnas.org/content/early/2010/06/04/1003187107.abstract

Undersøkelsen tar utgangspunkt i over 1000 forfatternavn som ble søkt opp i Google Scholar. Dette er blitt gjordt manuelt. Jeg legger meg flat, hvilken innsats for å redde jorden.
Trodde de hadde skrevet et skript for automatisk mating av søkeord og nedlasting av søkeresultat, men sånt tillater Google visst nok ikke har jeg fått vite etter korrespondanse med Anderegg.
Hard kost for skeptikerne, som nok føler seg bekreftet i sin påstand om at deres artikler avvises av redaktørene. Antar at sinnene koker. Her en snutt fra resultatene:

97–98% of the climate researchers most actively publishing in the field support the tenets of ACC outlined by the Intergovernmental Panel on Climate Change, and (ii) the relative climate expertise and scientific prominence of the researchers unconvinced of ACC are substantially below that of the convinced researchers.

Databaser i sammenlikning

Vil gjøre oppmerksom på artikkelen i Scientometrics av Larsen og von Ims:

The rate of growth in scientific publication and the decline in coverage provided by Science Citation Index http://www.springerlink.com/content/2531345r116v3660/fulltext.html

Kan være nyttig å ha i bakhode at databaseinnhold forandrer seg over tid, og at ISI WoS har svakere vekstrate enn andre fagdatabaser (Chemical Abstracts, CSA Natural Science, CSA Technology, Inspec All Sources, Inspec Electrical/Electronical Engineering, Inspec Computers/Control Engineering, Inspec Manufacturing and Production Engineering, Inspec Physics, MathSciNet, and SCI).
Særlig viktig er dette når prestasjon baseres på siteringstall kunn fra ISI WoS.

Kvifor PLoS One?

I eit intervju seier Craig McClain, tidlegare fagredaktør i PLoS One, dette:

My primary attraction is Open Access. I believe science should not be a privilege of the wealthy or well funded, whether it be scientists, the public, research institute, universities, or even countries. Science is not only research, but also communication of the research to the both other scientists and the public. Communication is a step of
the Scientific Method. Thus, science that is hidden behind a wall is incomplete.

Kursiv lagt til av meg.

Han peikar vidare på umiddelbar tilgang ( i motsetning til å vente på fjernlån) som grunn til å velje OA. I tillegg set han pris på at PLoS One ikkje har 'novelty' som eit kriterium i fagfellevurderinga. Dette siste har eg lurt på mange gonger. Korleis kan gjennomtesting og etterprøving vere ideal når kriteria for å faktisk få arbeidet publisert er at det er nytt? Ei av forskinga sine indre konflikter?

McClain bloggar (inklusive forskingsbloggar) forøvrig på Deep Sea News.

Heile intervjuet kan lesast her.